Snart e det jul og de fleste tar ferie, men det kan godt ver at eg fortsette å skriva stil.

Har iløp av høsten prøvd å setta ord på en del ting eg synes er viktig og spørsmålet er om eg har lært noe nytt.

Svaret på det er vel delt, mest av alt har eg fått bekreftet ting og blitt overraska.

Eg har jo flere ganger fått beskjed om at eg har gjort feil, at eg gjør ting på feil måte osv. Om jeg har lært noe av dette? Svaret på det er vel NEI. Når noen sier til deg at du gjør feil, uten å kunne si hva som er riktig, så er dessverre dette bare en velkjent måte å ta ansvaret vekk fra seg selv.

Jeg har blitt litt upopulær enkelte plasser fordi jeg sier ifra. Her må jeg faktisk ta litt selvkritikk, for enkelte av innleggene og mailene jeg har skrevet iløp av året, så burde jeg kanskje tellet til 10 først. Til mitt forsvar vil jeg si at det er en vanskelig vurdering hvor mange ganger en bør telle til 10. Men jeg ser at noen av gangene burde jeg ha tellt en gang til. I noen tilfeller holder det ikke å telle bare 432 ganger, du må opp på 433. Dette beklager jeg.

Jeg har sagt ifra om mye, responsen fra idrett, organisasjoner osv gjenspeiler også denne ansvarsfraskrivelsen, pengene kommer inn, ordene på arket ser bra ut, se en annen vei, fortsett som før.

Ofte føler jeg meg dum, misforstått og ignorert når jeg kontakter de ulike plassene. Heldigvis vet jeg at jeg er over gjennomsnittet smart. Jeg vet jeg kan og forstår mye, så det er viktig å skille mellom iq og interesser. Jeg var stort sett flink i fag på skolen, men jeg synes det var dørgende kjedelig og lite intressant. Derfor har jeg ikke de beste karakterene eller masse ”papirer” på at jeg er ”smart”. For de som er veldig opptatt av slik, så har jeg både S fra ungdomsskolen, masse 5ere fra videregående, A fra universitetet, masse kurs og jobb erfaring med de beste skussmål. For meg betyr dette svært lite, akkurat som de utallige medaljene fra idretten. For meg er det ikke disse synlige ”bevisene” som betyr noe, men opplevelsen og følelsene av å lykkes.

Vi har nok en gang fått sett at alle de menneskene som er uunnværlige for samfunnet i krise, nok en gang blir sviktet så fort ting er sånn noenlunde normalt. Alle dere som jobber med barn, ungdom, syke, gamle osv. Dere som jobber for å hjelpe og som setter andre foran dere selv. At dere ikke blir verdsatt høyere er utrolig. Jeg skjemmes på vegne av Norge.

Jeg kunne skrevet masse, men til slutt det viktigste.

Jeg er veldig heldig som treffer mye folk. Ja altså det vi alle er. Jeg har truffet så mye bra folk rundt forbi. Jeg har drevet med idrett og hatt jobber som gjør at du kommer tett på mennesker.

Så er det en ting jeg har heilavede på så er det følgende:

Gode mennesker finnes det mange av. De finnes overalt. Det finnes ingen ”utdanning” for å bli god, men mange forsøker hele tiden. Uavhengig av bagrunn, alder, helse osv.

Takk til alle dere som prøver å være gode mennesker❤🎅