Jeg har fortsatt tilgode å møte 2 mennesker som oppfører seg helt likt.

Personligheten er for alle unik.

Som regel må man i ulike settinger bruke noe og skjule noe av personligheten. For noen er dette enkelt og for noen er det vanskelig.

Man forandrer seg, tilpasser seg, endrer væremåten, lærer, får uvaner osv. Så personligheten kan utvikle seg, endre seg osv.

Men jeg tror vi alle har noe i oss, som gjør oss til den vi er. Jeg tror man må akseptere at ikke alt kan endres.

Grunnen til at jeg skriver dette, er at i mitt møte med ulike ”systemer” så er det dette jeg må forsvare meg mot.

Jeg sitter med en følelse at jeg skal forsvare min personlighet.

Dette er en umulig og nedverdigende oppgave.

Å forsvare hvordan jeg snakker og hvorfor jeg har gjort slik.

Det har ingenting å si hva jeg følte/tenkte osv. Det har ingenting å si hvordan jeg opptrer i ulike settinger, hvilke settinger som stresser meg opp.

Det blir bare : ja men du har sagt det.

Så er det slik at når ting er lenge siden, så tror folk mer på hva som står nedskrevet. Ja det skjønner jeg også. Desverre for meg, så har jeg en ”Personlighet” som husker enkelte ting ekstremt godt. Så i tillegg til å forsvare min personlighet, skal jeg også forsvare hvordan folk skriver om meg og hvordan de tolker dette. Umulig.

For meg ender det hele tiden opp med at det går på min personlighet, min måte å snakke på.

Jeg har gjort og sagt mye dumt iløp av livet, men jeg har alltid vært stolt av min personlighet.

Jeg blir enormt frustrert og lei meg, når jeg skal forsøke å forsvare min personlighet. Jeg får stadig følelsen av at det er meg det er noe galt med.

Og for all del, det er mye rusk i dette maskineriet, og feil har jeg gjort nok av..

Men min personlighet er eg stolt av 👍